Diploma essay
View more presentations from Ragnhildsin.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
skip to main |
skip to sidebar
- a blog for my diplomawork at B A S 2010
To dwell is the one thing we all have in common - we all need a place to live. In Norway we have long been priveliged with the space - and money - to provide almost anyone who wants it their own house with a garden.
Today growing cities put a strain on the infrastructure, and a densification of our built environment is by planners and politicians seen as a requirement in order to make a more sustainable society.
But what are the premises for living in the city? How do you build dens for a population with a preference for selfsufficiency and solitude? And how du we ensure a diverse population in sentral areas with increasing amounts of small livingunits ?
Oppsummering
SvarSlettI denne oppgaven har jeg tatt for meg hjemmet i historisk og kulturell kontekst, og hva ser vi på som gode oppvekstmiljøer for barn innenfor byen, og bynære strøk. Jeg har også sett på flyttemønster og hvordan flytting kan relateres til livssyklus og sosial rolle. Hva motiverer våre valg av bosted når vi etablerer oss med familie? Hvilke bilder har vi av barns oppvekst i byen og i forstedene? Hvilke verdier ser vi etter når vi velger bosted for familien, og hvilke forventninger har vi til de miljøene vi flytter til? Som grunnlag for oppgaven har jeg intervjuet åtte unge i etableringsfasen om deres valg av bosted.
Byveksten er preget av tilflytning av unge, men motvirkes delvis av fraflytting av barnefamilier. Samtidig har vi de minst kollektive boformene i Europa og (eiet) enebolig er den fortrukne boform, noe som knytter seg både til tradisjon (erfaring), kultur (selvstendighet) og økonomi (nok plass). Vår oppvekst former oss, og preger vårt syn på omgivelsene senere i livet. Hvilket samfunn vi lar våre barn vokse opp i, og bli fortrolig med, har dermed en direkte innvirkning på den framtidige utviklingen vi ønsker å danne grunnlaget for. En levende by er avhengig av barnefamilier med eierskap, ansvar og et aktivt forhold til sine omgivelser. Men byen oppfattes på grunn av mye trafikk og uforutsigbare farer, som et dårlig oppvekstmiljø. Flere ser på det å bosette seg i skjermede, barnevennlige områder som et bevisst verdivalg i forhold til familien. Ved å flytte ut av byen til trygge, barnevennlige omgivelser viser man at man prioriterer familien.
Mange velger å bosette seg i utkanten av byen når de etablerer familie, fordi det er det de kjenner.
Selv om flyttingen i flere tilfeller synes å være økonomisk betinget, bygges det opp en meningsbærende argumentasjonsrekke rundt valget av bosted. Vi rasjonalierer våre valg for å finne mening i, og gi innhold til, den situasjonen vi befinner oss i. Både livet i forstedene og i sentrum presenteres av beboerene som trygt og sosialt, men kan fra utsiden sees som lukket/kaldt og fremmedgjørende.
Vi har kunnet tillate oss en ekspansiv, desentralisert (by)utvikling fordi vi har hatt plass nok, og ressurser nok. De fleste jeg har intervjuet innrømmer at de ikke kunne bodd slik de nå har valgt uten bil. Dårlige handlemuligheter, avstand til jobb og fritidsaktiviteter, og familieutflukter i helgene krever effektiv og enkel transport, som ikke dekkes av kollektivtilbudet.
Vi er priviligerte som har hatt muligheten til å velge dette så fritt, men nå er det på tide å innse konsekvensene. For å motvirke en utvikling basert på privatbilisme, må flere gis muligheten til en mer kortreist måte å leve på, med et rikt tilbud innenfor gangavstand. På grunnlag av intervjuene slår meg hvor lite som skal til for å gjøre livet i byen lettere og mer tiltalende for barnefamilier. Dersom man tidlig i planprosesser setter av plass til gode gang- og sykkelforbindelser, skjermet vei til skole og barnehage og veloverveide, tilgjengelige utearealer, er mye gjort for å tiltrekke seg barnefamiliene. Det handler om en enkel hverdag. Ved å tilrettelegge for nettopp barnevogner og små føtter, gjør vi samtidig byen mer tilgjendelig for alle.